Det gjør den ikke.
For litt over et år siden hadde jeg min første alvorlige hendelse med paraglider. Jeg fikk et innklapp med kravatt og dreide inn i skogen i Frankrike. Det var i en konkurranse, men jeg følte ikke at jeg gjorde noe farlig. Det var en situasjon jeg har vært i tusen ganger før. Ikke noe leside, ikke spesielt mye vind. Bare vanlig termikk. Jeg fløy ikke spesielt lavt, men så hadde jeg heller ikke god nok høyde til å fikse problemet som oppstod. Det kunne like gjerne vært friflyging. Men det var liten trøst der jeg lå litt forslått ved stammen av et furutre, halvveis opp i ei fransk fjellside.
Paragliding ble plutselig farlig
Dagen før diskuterte jeg risiko med Thomas Lone. Han er en mann som liker tall. Det var ikke første gang vi diskuterte risiko, og som vanlig argumenterte han med statistikk. “Paragliding er farlig, og hvis du gjør det nok så kommer du til å skade deg.” Det sa i alle fall tallene. Jeg hadde mange motargumenter. Statistikken blir påvirket av at folk tar dårlige avgjørelser. Mange skader seg fordi de ikke har grunnleggende ferdigheter til å ta av og lande trygt. Folk har ikke trent nok på sikkerhetsøvelser.
På dette stadiet så var Thomas en skikkelig jypling. Han hadde kun flydd paraglider i et par år, og selv om han er irriterende flink og ofte har rett, så var jeg ikke helt enig. Jeg nærmet meg 2000 timer i lufta uten noen store hendelser. Jeg kunne nesten ikke huske sist gang jeg tok en oppriktig dum avgjørelse, og jeg følte meg veldig kompetent på sikkerhetsøvelsene. Paragliding føltes ikke farlig.
Noen ganger er det hektisk i lufta. Det var et par tilfeller hvor piloter var borti hverandre, men heldigvis ingen ulykker som følge av dette. (foto: Vanja Eggesvik)
Eventyret i den franske furuskogen fikk meg på andre tanker.
Ett år senere i en liten landsby i Brasil er diskusjonen igjen relevant. Hele det norske laget har nettopp landa trygt i mål etter en bra flygedag. Ikke alle er like heldige. En pilot fra Belgia får et stort innklapp og dundrer i bakken like ved målteltene. Den franske landslagslegen gir livreddende førstehjelp, og etter ei tid kommer det ambulansepersonell som legger piloten i kunstig koma. Dette er ikke den første ulykka i denne konkurransen, og det blir heller ikke den siste.
Etter ei uke i koma blir den belgiske piloten erklært hjernedød.
En rekke uheldige hendelser
Dagen etter er vi på start og klare til å fly som vanlig. De samme prosedyrene følges. Rutiner er viktige. Motivasjon for å fly er også viktig. Men hos meg er den nesten ikke til stede. Vi ligger for øyeblikket på 4. plass som nasjon, og Marius snuser på topp 20-plassering i VM. Jeg kjenner på en merkelig blanding av glede og frustrasjon. Glad for at vi flyr bra, og frustrert fordi jeg føler at sikkerheten til pilotene ikke blir godt nok ivaretatt av organisasjonen. Castelo, stedet hvor vi flyr, er preget av mye vind, turbulente forhold og få gode landingsalternativer sammenlignet med f.eks. Colombia og Nord-Makedonia.
Vanja-cam: Vi hadde noen dager med mye skyer og lite sol. Allikevel så var det stort sett oppdrift å finne. (foto: Vanja Eggesvik)
Det er spesielt kombinasjonen mellom kupert terreng og mye vind som kan gjøre landingene utfordrende. Under konkurransen er det flere situasjoner hvor stevneleder og sikkerhetsansvarlig tar uheldige avgjørelser som øker risikoen for ulykker. Måten disse situasjonene håndteres har i etterkant ført til diskusjoner i sosiale medier, og et krav fra mange viktige aktører i PG-miljøet om at styret i CIVL må trekke seg. CIVL tilsvarer HPS-seksjonen, bare på verdensnivå.
Jeg skriver ikke denne artikkelen for å få utløp for frustrasjon. Disse diskusjonene belyser et problem som ser ut til å vokse. Dødsfallet i VM var det tredje dødsfallet blant konkurranser jeg har vært med på i år. Det er viktig å huske at konkurranseverden ikke er veldig stor. Det er mange av de samme pilotene som reiser rundt og er med på de samme konkurransene. Jeg har ikke noen statistikk på dette, og det kan hende at årets hendelser ikke skiller seg noe særlig ut fra tidligere år. Men uansett så er det utrolig viktig at disse diskusjonene finner sted.
Vi har ingen å miste, og i et såpass lite miljø som vi er en del av så er sjansen stor for at det er noen man kjenner.
I bussen på vei opp til start. Organisasjonen brukte gule skolebusser for å frakte pilotene opp, og vi følte oss som noen "kule kids" da vi satt og sang «en bussjåfør, en bussjåfør...» (foto: Vanja Eggesvik)
Den siste spikeren i kista
Det er siste dag i VM i Brasil. De aller fleste har to dårlige omganger som de ønsker å stryke. Det gjelder meg også. For å gjøre det så må vi klare å fly helt til mål. Og helst tidlig. Et mellomhøyt lag med skyer slipper sola gjennom her og der. Forholdene har vært ganske raske til tross for mye skygge, men nå går det treigere. Klassisk taktskifte. Sola forsvinner helt, og gjengen i tet flyr videre. Instrumentene forteller oss at vi trenger ei boble til for å komme til mål. Kun ei lita ei.
To kilometer utenfor End of Speed Section begynner vi å lande en etter en. Jeg er 100 meter over bakken når jeg får øye på en fugl som skrur nede til høyre for meg. Jeg tar to runder i ei lita, halvdårlig boble før den forsvinner ut i intet. Kaoset begynner. Alexia Fischer, en av de kvinnelige favorittene, dukker opp på siden av meg, og vi setter kursen mot neste fugl. Så finner vi ei boble til. Den er like dårlig og forsvinner like raskt som den dukket opp. Det er noen som jobber med noe smått et par hundre meter nærmere mål, men jeg er ikke sikker på om vi har høyde til å flytte oss dit. Alexia prøver. Bak oss har Maxime Pinot begynt å skru på noe lovlig lavt.
Jeg tar det trygge valget og flyr tilbake over ham. Termikken har ikke kommet opp til meg enda, og jeg taper en del høyde på å flytte meg. Samtidig følger jeg med på Alexia, som må gi tapt og lander en kilometer nærmere mål. Så kjenner jeg at lufta begynner å akselerere oppover. 0,2 meter per sekund. Tiden går. Allikevel er det ingen som har passert høyt over hodene våre. Det er ingen som har høyde til å fly inn til mål. Kommer vi til å vinne nå?
Sakte, men sikkert drifter vi mot et litt sterkere løft. 0,5 meter per sekund. Så forsvinner lyden i varioen. Maxime flytter seg videre, men jeg tar en runde til for å være sikker på at løftet ikke flyttet på seg. Vi har ikke nødvendigvis noe bedre å sikte på. Nå handler det om å ikke lande. Å fly raskt er ikke lenger en prioritet.
Det var en stor tabbe. Løftet blir til synk, og jeg taper høyde. Jeg får ikke den samme linja som Maxime, og når han begynner å sirkle og holde høyden, så fortsetter jeg å falle gjennom. Jeg flyr videre mot noen fugler i et siste desperat forsøk, før jeg må gi tapt og gå ned og lande. Det er litt småtermisk på vei inn til landing, så jeg tråkker speed for å ha litt mer energi å lande med.
Så, bokstavelig talt helt ut av det blå, ser jeg ei strømledning noen meter foran meg. Jeg er i rundt 15 meters høyde når jeg drar hardt i høyre bakriser og spinner vingen for å unngå å treffe ledninga.
Så kommer bakken. Og den kommer fort.
Rompa og ryggsøyla tar støyten som er til overs etter at ryggbeskyttelsen og et jordvepsebol har fordelt mesteparten av energien. Jeg får raskt hjelp av piloter som landet i nærheten. De blir angrepet av en sverm med illsinte insekter i et tragikomisk eksempel på hvordan karma ikke fungerer i virkeligheten.
Så blir jeg kjørt ut av VM, med kompresjonsbrudd i ryggen, i en ambulanse på vei mot neste eventyr. Men det kan vi ta en annen gang. Nå er jeg bare glad for å være i live.
Siste refleksjoner
Artikkelen her kunne handlet om noe annet. Den kunne handlet om det fantastiske samholdet i landslaget. Om kjæresten til Vanja, Sigmar, som var med som landslagslege. Om de nye vennskapsbåndene som knyttes på tvers av landegrenser og kontinenter. Om brasiliansk grillmat og middag med det britiske laget. Den kunne handlet om Robert Berg, som flyr for Polen, men som bor i Norge. Om at han har blitt en av de beste pilotene i verden de siste årene. Men den gjør ikke det.
For Thomas har rett. Tallene lyver ikke. Men selv om paragliding er farligere enn jeg skulle ønske, så kan vi ikke akseptere at de alvorlige ulykkene vi har sett det siste året er “en del av gamet”. Vi må redusere risikoen der vi kan. Vi må være flinkere til å arrangere sikkerhetskurs, og vi må være flinkere til å være med på sikkerhetskurs. Vi må ut og trene på groundhandling, og vi må være flinke til å spre god airmanship. Jeg tror at vi må tørre å trosse oddsen, fly mye og oppleve mange situasjoner. Vi må fylle opp verktøykassa vår med redskapene som skal til for å håndtere de farlige situasjonene som vi statistisk sett kommer til å rote oss bort i.